Mens den politiske IPCC-leiren mener alle klimaendringer skyldes økning i CO₂ forårsaket av fossile brensler, søker man i naturvitenskapen gjennom alle tilgjengelige data for å kartlegge årsak og virkning. I denne analysen gir Petter Tuvnes et nyttig innblikk i flere av de verserende hypotesene rundt hva som forårsaker varme og kalde faser av ENSO-fenomenet i Stillehavet. Figurkommentarene tildels fylt ut av redaksjonen.

Innledning

Jorden ble dannet for 4,5 milliarder år siden som en ildkule med smeltet lava. For 4 milliarder år siden sørget avkjøling for at vi fikk vi en fast jordskorpe med kondensert vann/hav på. Jordoverflaten må da ha hatt en temperatur lavere enn 100 °C. Siden den gang har jorden vært både isfri og minst 2 ganger «snowball earth» i den Cryogene perioden for 640 og 710 millioner år siden. Det er opplagt at jordvarmen må ha vært en medvirkende årsak til Jordens klima, og fortsatt medvirker. Selv i periodene med isdekke på Jorden hadde vi flytende hav, i hvert fall i dyphavene. Temperatur i et tverrsnitt av jorden vises i fig. 1.

Ettersom vi har hav og skyer så ser vi at FNs klimapanel IPCCs antagelse om at Jorden uten drivhuseffekten av atmosfæren ville ha hatt en temperatur på – 18 °C (255 Kelvin K) må være feil (IPCC AR5 WG1 chapter 2, forklaring på drivhuseffekten). Med hav og skyer (vanndamp), som modellen forutsetter, så ville temperaturen vært nærmere 0 °C. «Drivhuseffekten» er da på bare +15 K (C), og ikke +33 K som IPCC mener. Enda en feil i teorien om «drivhuseffekten», i tillegg til at den er basert på en modell hvor jorden er statisk og flat (!), og ikke rund og dynamisk roterende med dag og natt, se Jorden er flat i FNs drivhusmodell.

Energien fra jordens indre

Det må være enormt med varme-energi som kommer fra Jordens indre og ut i havene der hvor jordskorpens plater kolliderer med eller driver fra hverandre (platetektonikk), se fig. 2.

Vi vet at prosessene inne i Jorden varierer. Det har f.eks. gitt oss geysirer med regelmessige utbåsinger (f.eks. geysiren Old Faithful i Yellowstone Park, USA). Det er innlysende at også andre prosesser inne i Jorden kan være sykliske.

Månen og solen forårsaker både tidevann med mange meter havnivåveksling og tidejord med typisk 30 cm bevegelse i jordskorpen. Andre store planeter kan også påvirke. Dette bidrar til sykliske geologiske endringer.

Økt seismisk aktivitet?

Mye tyder på at vi har hatt økt seismisk aktivitet siden 1977, se fig. 3. Det medfører økt vulkansk aktivitet på havbunnen med økt varmeinnhold og økt tilførsel av CO₂ i havet. Korrelasjonsfaktoren mellom seismisk aktivitet og varmeinnholdet R² er 0,794, altså meget god korrelasjon. I dette tilfellet må årsak være seismisk aktivitet og virkning blir da økt varme.

Prof. Harald Yndestad har forsket på sykliske variasjoner, se hans blogg Climate Clock.no. Han viser i dette oppslaget fra 2022 hvordan månen påvirker CO₂-endringer. Yndestad konkluderer med at CO₂ variasjoner følger etter (!) temperaturendringer forårsaket av sol- og måne-variasjoner.

Trumfkort eller kvasivitenskap?

Fig. 4 nedenfor viser et av klimaalarmistenes «trumfkort». De mener økt CO₂ fra forbrenning av karbon-holdige energikilder («fossil» energi) er opphav til mer CO₂ både i luften og i havet, og gir lavere alkalinitet målt som lavere pH (økt «surhet») i havet. De mener økte menneskeskapte utslipp av CO₂ er eneste forklaring. De har fullstendig ignorert økt seismisk aktivitet på havbunnen. Klimanytt91 og Klimanytt95 dokumenterer udramatisk varierende pH i havet, som ikke kan relateres til utslipp av CO₂.

Det er for tiden 420 ppm CO₂ (0,042%) i luften, og det har vært en økning på mer enn 100 ppm siden Lille Istid. FNs klimapanel IPCC mener at all denne økningen skyldes menneskeskapte utslipp, men isotopanalyser viser at mindre enn 50 ppm skyldes dette (Skrable et al. 2022). Resten må da komme fra naturlige kilder som havet, økt biologisk aktivitet og sikkert også fra økt seismisk aktivitet som vulkaner på havbunnen. Varmere hav fører som kjent til mer avgassing av CO₂ i samsvar med Henry-loven, naturloven om absorbsjon av gass i væske, som har en sterkt temperaturavhengig absorbsjonskoeffisient. Utviklingen vist i fig. 4 kan best forklares med de naturlige prosesser nevnt ovenfor. Menneskeskapte utslipp av CO₂ spiller en mindre rolle.

Syklisk CO2-mengde i havet

Fig. 5 nedenfor imøtegår IPCC-teorien om at mer CO₂ i luften også automatisk skal gi mer CO₂ i havet. En sjeldent ærlig klimaforsker, dr. Corrine Le Quere, har i egen forskning målt endringer i CO₂ i sørlige hav i en periode på 23 år (1981-2004).
Hennes forskergruppe oppgir forventede verdier basert på økt CO₂ i luften, som skulle gi økt absorbsjon i havet. Målingene viste imidlertid at CO₂ i havet ikke korrelerer med CO₂ i luften, men var sykliske med en svak gjennomsnittlig nedgang. Dette stemmer ikke med IPCC-narrativet. La Quere tillegger dette økt vind, som andre forskere mener er spekulativt. Syklisk variasjon av CO₂ i havet kan i stedet forklares med sykliske geologiske prosesser.

Solinnstrålingens betydning

Dr. Antero Olilla har påvist god sammenheng mellom absorbert kortbølget solinnstråling til jordoverflaten (data fra CERES), endringer i temperatur i Stillehavet (ENSO) og global temperatur (UAH), se fig. 6 nedenfor.

Fenomenet ENSO (El Nino Southern Oscillation) kan ifølge denne geologen ha opphav i syklisk geotermisk varme i østlige Stillehav. ENSO fører til sterke svingninger i global temperatur, noe den blå kurven i Dr. Olillas fig. 5 viser. Se her for forklaring på ENSO, El Nino og La Nina.

Konklusjon

Det er ikke avklart hva som er forårsaker ENSO-fenomenet. (Red.anm. Ingen forskergruppe har fått forskningsmidler til å studere dette grundig nok, ifølge en kommentar fra Dr. Martin Hovland. Ingen av de ulike hypotesene som verserer utenfor IPCC-leiren er derfor falsifisert av observasjoner).
En forklaring kan finnes i varierende geologisk aktivitet. Fig. 7 viser at fenomenene El Nino (varmt hav) og La Nina (kaldt hav) i 1987-1988. synes å ha felles utgangspunkt vest i Stillehavet.

En annen mulig geologisk kilde til ENSO-fenomenet finnes ved Galapagos-øyene, iht neste fig. 8. (Red.anm. Igjen takk til Dr. Hovland for tipset).

Økning i global temperatur pga den varme fasen El Nino synes å gi trinnvis økning i global temperatur ifølge Dr. Blondeel i denne teksten, som også peker på gravitasjonskreftene fra sol og måne som en mulig årsak til ENSO-variasjonene. Varmemengden fra El Nino er over 40 ganger større enn menneskeskapt energiproduksjon i løpet av et år med El Nino.