15. October 2024

Klima, nostalgi og virkeligheten

Hentet: https://klimarealistene.com/klima-nostalgi-og-virkeligheten/

Klima, nostalgi og virkeligheten

Klimanytt nr. 352 Redaktør: Ole Henrik Ellestad.
Forfattet av Ole Henrik Ellestad.

Den ensidige klimadebatten har snudd opp ned på begrepene. IPCC-leirens klimakamp skal føres med psykologi – ikke vitenskapelige prinsipper.

En professor i lykkeforskning skrev at nostalgi vil gi økt lykkefølelse. Det stemte her forleden da jeg gikk noen hundre meter, tok på meg skiene ved Kringkastingen og vandret opp i marka. Det var som i mitt ‘barndoms rike’. Mer bebyggelse riktignok, men ikke mer enn at nostalgien holdt. Etter en kald november og desember kom også brøytekantene.

Barns viten om klima blir fortalt dem – også til den nå overalt-demonstrerende Greta Tunberg. I ettertid har jeg lest om oppvarmingen i 1920-30 årene (se KN 224) og om den påfølgende avkjøling mellom 1940 og 1975 – mens CO2 begynte å stige markant – og jeg var ung og avtjente verneplikt under de kaldere omstendigheter (øvelse blåfrost).

Temperaturmålinger for Skandinavia er vist i det venstre bildet. Til høyre er fremstillingen i IPCCs rapporter (AR3 2001) som er justert og derved følger beregningsmodellene bedre (sic). Det ble kaldere fra 1950 da CO2 begynte å stige nevneverdig. Etter 1975 begynte temperaturen å stige igjen. Datidens ledende forskere påpekte manglende sammenheng mellom CO2 og temperatur.

I 1945 brukte Dagbladet kun 7 små spaltelinjer på å formidle russiske observasjoner om ‘snart isfritt til Nordpolen’, mens dagens omtaler av liknende forhold går over flere sider med alarmerende dommedagsbeskrivelser. I 1930-årene var oppvarming omtalt som klimaforbedring, mens kulden i 1960 og 70-årene skapte frykt hos WMO, ledende politikere og mediene for en mulig ny istid og sviktende avlinger. Nå skyldes alt tilslørt kommunikasjon om menneskeskapt CO2.

Min opplevelse av politikeres, medienes og NGOenes rop er at klimakrisen er fraværende. Heller ikke FNs faglige rapportdeler (AR6 2021) bruker ordet klimakrise som ikke er forenlig med rekordstore avlinger i FNs FAOs statistikker de senere årene og manglende tendenser til økte ekstremeffekter (IPCC fra 2007). De etter hvert dokumenterte sykluser for sol, måne, jordrotasjon og avledede effekter som vinder, havstrømmer og tidevann går sin gang, nå som tidligere, med mye mer treffsikre beregninger enn IPCCs benyttede beregningsmodeller. (se også KN 323)

Vi kan konstatere at de samme menneskene som uhemmet hyller IPCC for ‘sannheten om klima’ selv ikke følger IPCCs faglige konklusjoner, men IPCCs ‘Summary for Policymakers’ (se KN 152). Og paradoksalt nok, de som påpeker dette blir kalt klimafornektere, inkompetente, politisk agerende, avvikere fra vitenskapens prinsipper, kjettere osv., også når det benyttes sitater fra IPCC-rapportene. I andre kontroversielle spørsmål påberoper IPCC seg vitenskapen når de selv plukker sine ønskede artikler for sine rapporter, men når kritikere henviser til andre vitenskapelige artikler er det ‘kirsebærplukking’. Vitenskapen har de senere hundrevis av år favorisert de som har best overensstemmelse mellom observasjoner og beregninger, men i de senere tiår har områder som klima og miljø blitt preget mer av politikk enn vitenskap.

Klimapsykologi og depresjoner

Ingen vitenskapelige kriterier tilsier klimakrise, så hvorfor drive selvpålagte botsøvelser, skremme barn og svekke voksnes tro på fremtiden uten vitenskapelig dekning? Hvorfor kneble en nyansert vitenskapelig debatt? I Apollon 27.3.2019 omtales at psykologifaget er medansvarlig for klimakrisen. Man kommuniserer ikke slik at folk blir overbevist om elendigheten – som paradoksalt nok ikke er der ifølge vitenskapelige kriterier.

Per Espen Stoknes, Handelshøyskolen BI, tar sine klimapsykologiske betraktninger til nye høyder: «Greta den store. Greta er i mine øyne et geni. Jeg blir dypt berørt og beveget av å høre og se henne tale. Hennes fremtoning og fremføring er unik, og kan ikke eksakt kopieres av andre». Og videre, ifølge Stoknes – ‘det er hun som har satt i gang aksjonene’.

Greta startet streiken utenfor Sveriges Riksdag en septemberdag (se KN 262). Allerede om kvelden lå en velredigert video på engelsk ute på nettet. Gretas mor hadde på en klimakonferanse i mai fått kontakt med ‘de riktige’ kretser. Gretas inntreden var derfor ikke en ungdoms selvstendige reaksjon på klimatrusselen, men et meget velregissert ‘stunt’ der hennes foreldre og Al Gore støttespillere misbrukte en ungdom. Etter hvert syntes også FN, World Economic Forum og massemediene at det var en god ide. For en barnepsykologer fremstår det mer som barnemishandling som utnyttes i politikernes klimaskuespill (se KN 195). Stoknes er også del av Institutt for Klimapsykologi der fire psykologer gir behandling til trengende – åpenbart uten særlig nytte av klima-nostalgien. I Sovjet ble regimets brysomme dissentere anbrakt i psykiatriske institusjoner.

Det hører med at John Cook, australieren, som i sin PhD påberopte klimakonsensus basert på 0.64 % (av 12 000 studier, se KN 78) oppslutning om IPCCs hovedkonklusjon om at mer enn 50 % av temperaturstigningen var menneskeskapt, er endt opp som klimapsykolog. President Obama så vel som statsminister David Cameron, UK siterte makkverket.

Noen klimarealiteter

Ola Borten Moe har eksponert klimahysteriet og en rekke feilaktige tiltak som aldri ville blitt akseptert under normale demokratiske prosesser, men som pushes frem under den politiske konstruksjonen og omfavnes av mediene for å redde verden. Europa har i stor grad politisk vedtatt inflasjon. Energien er dyrere på grunn av klimatiltak og man murer seg inne med tollmurer og avgifter. Det er et politisk ønske at ting skal bli dyrt i Europa, det er villet politikk, slår Borten Moe fast.

‘Man reduserer nasjonal matproduksjon og verdiskaping. Så erstattes det med import og så oppnår man «klimamålene». Sannheten er at det hogges ned regnskog i Brasil og Indonesia for å levere protein til Europa, så vi slipper å dyrke det selv. Det er akkurat det samme som skjer med industrien’.

Værstats 7 viktigste saker i 2023 var knyttet til feilbehandlinger av data med tilhørende klage til NRK/Yr, Meteorologisk institutt, faktisk.no, VG, EUs klimabyrå. De er sentrale aktører som ikke er interessert i å korrigere seg selv. Det vil jo svekke lekfolks inntrykk av CO2-hypotesens og medienes ufeilbarlige klimaomtale.

Hvor ofte har vi ikke hørt at havet skal stige og legge store områder under vann? Målingene viser imidlertid en netto tilvekst av landområder på 34 000 km2, på størrelse med Belgia med 11 millioner innbyggere.

«CO2 er en type søppel». Gassen som er helt nødvendig for livet på Jorden betegnes som søppel på regjeringsnivå (Olje- og energiminister Tina Bru på NRK).

Konklusjon

Klimadebatten er preget av desinformasjon og feil bruk av begreper. Med bare IPCCs argumenter i den tradisjonelle offentlige debatt mangler man essensiell vitenskapelig informasjon (se KN 337). Kumbels (dikter og matematiker) ønske for det nye året er derfor meget betimelig – også for klimadebatten:

Jeg ønsker for det nye år at alle ord tilbake får

den uforvekselige klang de åpenbart har hatt en gang.

Så fred blir fred og venn blir venn og tillit atter trygg igjen.

Og alle ord hver gang de lyder betyder just hva de betyder.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *