4. November 2024

Kontroversielt / Forunderlig / Autopsi kjente

 

 

ME/CFS, Fibromyalgi, MS och Kronisk borrelia kan gå att bota!

https://newsaboutdisease.com/2015/12/27/varfor-kronisk-borrelia-inte-finns/

 VG   https://www.vg.no/spesial/2011/22-juli/psykiatrisk_vurdering/

Les de tidligere psykiatriske rapportene om Anders Behring Breivik Rettspsykiatrisk erklæring 1 og Rettspsykiatrisk erklæring 2

Jarle BrennaDennis RavndalFridtjof NygaardGordon AndersenMarianne Vikås,
Rolf J. WiderøeMorten HopperstadTom Byermoen og Dan Kåre Engebretsen

 

prion . STORE NORSKE LEKSIKON

https://sml.snl.no/prion

Prioner er små proteiner med noe uklar funksjon som fins naturlig hos alle pattedyr og som kan omformes og gi alvorlig, livstruende sykdom. Prioner er lite påvirkelige av kjemiske desinfeksjons– og steriliseringsmidler, stråling og varme. 

Fetus in fetu: two case reports and literature
review

BMC Pediatrics  https://bmcpediatr.biomedcentral.com/track/pdf/10.1186/1471-2431-14-88.pdf
Yi Ji1*, Siyuan Chen1,2, Lin Zhong1
, Xiaoping Jiang1
, Shuguang Jin1
, Feiteng Kong1
, Qi Wang1
, Caihong Li3
and Bo Xiang1

 

1471-2431-14-88

 

 

The Alien Autopsy

https://www.youtube.com/watch?v=m9lTaQMvDvs

 

 

 

 

“Autopsy” ?? Foreligger det histopathology/ laboratorieprøver o.l. ?

The Roswell UFO Crash – BBC Documentary. The BBC’s documentary on the famous UFO crash in Roswell.

 

 https://blog.nationalarchives.gov.uk/murder-rasputin/

The murder of Rasputin

Image of Rasputin

Image of Rasputin Courtesy of Wikimedia commons

Grigori Yefimovich Rasputin was murdered on this day 100 years ago in Petrograd. The date in the Russian Julian calendar was 17 December, but for the Western, Gregorian calendar it was 30 December.

The lurid details of his murder are well-known, mainly due to the memoirs his murderers wrote about the act. The most famous account was written by Prince Felix Yusupov.

Why was Rasputin so hated?

Rasputin had risen to immense power from humble beginnings. He was born in 1869 in Pokrovskoe, Siberia. In 1892 he had a religious calling and left his family to wander through Russia, seeking spiritual enlightenment. He became known as a ‘holy man’ and drew followers to him. In 1905 he met the royal family and soon became part of their inner circle. He seemed to be able to stop the bleeding of their haemophiliac son, Alexei. How he did this is still not fully understood.

However, Rasputin made enemies because he meddled in politics and got ministers he disliked dismissed. I found evidence of the role he played in getting ‘Monsieur de Sazonow’ sacked from his post as Foreign Minister and the unpopular dismissal of the Minister Samarin, both in FO 800/75.  Rasputin was often described as a conman who was a promiscuous drunkard. In FO 800/178, a memo by Lord Bertie mentions how Prince Orlof tried to explain to the Tsar the danger of the royal family being connected to such a dissolute character and of Rasputin’s ‘boastings’ about being the lover of the Tsarina. The Tsar reacted furiously and refused to receive Prince Orlof again.

Rasputin’s murderers believed they were saving Russia from his baleful influence. The plot involved Prince Felix Yusupov, the Grand Duke Dmitry Pavlovich, Lieutenant Sergei Sukhotin, Vladimir Purishkevich and the doctor Stanislaus Lazovert.

Image of a typed account of Rasputin's murder

Rasputin was lured to Yusupov Palace (catalogue reference: FO 371/2994 (705))

According to Prince Felix’s account, Rasputin was driven to Yusupovs palace on the Moika after midnight on 30 December. In the document FO 371/2994 it clearly states that Rasputin was lured to the palace.

Rasputin went down to the cellar with Yusupov and allegedly ate cakes and Madeira wine laced with poison but suffered no ill-effects. At around 02:30, Yusupov was getting worried. He ran upstairs to his fellow conspirators to tell them the poison was not working. Yusupov grabbed a gun and went down and shot Rasputin in the side. They all thought he was dead.

Pavlovich, Sukhotin and Lazovert then drove back to Rasputin’s home with Sukhotin dressing up in Rasputin’s overcoat and hat to make it look like he came home. Meanwhile Purishkevich and Yusupov stayed at the palace. Again, according to Yusupov when he returned to the cellar Rasputin opened his eyes and screamed. He jumped to his feet and began to attack Yusupov. In each retelling of this story Yusupov made Rasputin more superhuman and demonic, probably as Douglas Smith argues in Rasputin to assuage his guilt at killing an unarmed man.

Image of account detailing where Rasputin's body was found

Rasputin’s body found near Petrovski Bridge (catalogue reference: FO 371/2994 (1187))

Yusupov ran out of the cellar and Rasputin escaped out of a side door into the courtyard, crawling and screaming like a ‘wounded animal’. Purishkevich, according to his version of events, shot four times at Rasputin; two shots missed, the third hit him in the back and the fourth in the head. Others, such as the Tsar’s eldest daughter, Olga, believed that Grand Duke Dmitry, a professional soldier, fired the fatal shot.

The murderers tied up Rasputin’s body with ropes, wrapped it in some blue fabric, put it in the car and then drove to Petrovski bridge. His body was dropped into a hole in the ice of the river Neva. According to Rasputin’s daughter he was still alive when thrown into the water.

Rumours immediately spread that Rasputin had been murdered. There is evidence of this in the document FO 371/2741.

The Minister of the Interior Protopopov started an investigation into the disappearance and then murder of Rasputin. It was run by General Pyotr Popov. On the afternoon of 30 December a brown boot was retrieved from the frozen water; blood was also noticed on the railings of the bridge. The river police were called in and found Rasputin’s body in the icy river on 1 January (19 December in the Russian calendar). The document FO/371/2994 reiterates this chain of events – the belief that Rasputin’s body was dropped into the river Neva and the news that his body had just been found near Petrovski bridge.

The autopsy on the body took place around 22:00 of that day. It was conducted by Dr Dmitry Kosorotov. He found that Rasputin was shot three times. One shot was on the left side of his chest, one in his back and the fatal shot was in his forehead. Dr Kosorotov also found there were no traces of poison in Rasputin’s body. The doctor Lazovert later stated he had a pang of conscience and had put a harmless substance on the cakes, not powdered cyanide. The autopsy also proved that Rasputin had no water in his lungs and was dead before he was thrown into the water.

Many Russians, Swedes and Germans at the time believed that the British Secret Service had been involved in the murder. The motive was that Rasputin was known to be against the war and the British feared he would try to broker a peace deal with Germany.

According to Andrew Cook’s To kill Rasputin the British agent involved in the murder, possibly even firing the fatal shot, was Oswald Rayner, a close friend of Yusupov from his time at Oxford University. The Tsar himself said to the British Ambassador George Buchanan that he’d heard British agents were involved in the murder. The Ambassador strongly denied it. A document in our collection does show that George Buchanan had heard about a plot to kill Rasputin roughly a week before it happened (FO 371/2994).This shows Buchanan had prior knowledge of a plot but there is no evidence to suggest the British were involved. Unusually, his murderers were proud to proclaim what they had done and many Russians regarded them as patriotic heroes.

So what happened to Rasputin’s murderers? They literally got away with murder. Prince Yusupov was banished to a distant family estate and Grand Duke Dmitry was exiled to Persia. The others got no punishment and most of them slipped back into obscurity.

Image of a memo mentioning 'amazing ending' and 'enormous influence' of Rasputin

Memo mentioning ‘amazing ending’ and ‘enormous influence’ of Rasputin (catalogue reference: FO 371/2994(705))

Yusupov moved to America and, short of money, began cashing in on his notoriety as Rasputin’s murderer by writing several sets of memoirs about the event. He died in 1967.

To find out more about this subject I recommend the following books:

 

https://link.springer.com/article/10.1007/s00428-021-03061-1

The gastric disease of Napoleon Bonaparte: brief report
for the bicentenary of Napoleon’s death on St. Helena in 1821

Lugli2021_Article_TheGastricDiseaseOfNapoleonBon

 

 

THE JOHN F. KENNEDY AUTOPSY X-RAYS: THE
SAGA OF THE LARGEST “METALLIC FRAGMENT”    David W. Mantik
Institutional Affiliation: none      Medical Research Archives 2015 Issue 3

177-1-868-1-10-20150629

 

The JFK Autopsy Materials – The Mantik View

JFK_Autopsy_materials_summary

https://themantikview.com/pdf/JFK_Autopsy_materials_summary.pdf

John F. Kennedy autopsy   http://www.autopsyfiles.org/reports/Other/kennedy,%20john_report.pdf

https://en.wikipedia.org/wiki/John_F._Kennedy_autopsy  

 

Autopsyfiles.org – Lee Harvey Oswald Death Certificate  http://www.autopsyfiles.org/reports/deathcert/oswald,%20lee%20harvey_dc.pdf

oswald, lee harvey_dc

 

 Hentet fra Det norske medisinske Selskap  https://www.michaeljournal.no/article/2018/06/13-Albert-Einsteins-forsvunne-hjerne

13. Albert Einsteins forsvunne hjerne

Michael 2018; 15: Supplement 22, 80–86.

Da Albert Einstein døde i 1955, ble han obdusert på lokalsykehuset i Princeton, New Jersey. Hjernen ble fjernet under obduksjonen. Patologen Thomas Stoltz Harvey tok med seg hjernen hjem, og han hadde den med seg da han flyttet fra Princeton. Det var lenge usikkert hva som egentlig skjedde med hjernen etter dette, men gjennom undersøkelsene til to amerikanske journalister har vi nå fått kjennskap til hvordan Thomas Stoltz Harvey holdt hjernen skjult for omverdenen og flyttet den rundt i USA. Harvey oppfattet trolig Einsteins hjerne som et viktig forskningsobjekt, men han oppbevarte den hjemme og initierte aldri vitenskapelige undersøkelser. I senere år har enkelte forskere fått undersøke deler av hjernen, men det er ikke blitt gjort funn som kan knyttes opp mot Albert Einsteins spesielle kognitive evner.

Albert Einstein (f. 1879) døde om morgenen 18.4.1955 i Princeton, New Jersey (fig. 1). Han ble obdusert på lokalsykehuset samme dag og deretter kremert. Men hva skjedde med hjernen hans? Den forsvant, og Einsteins pårørende hevdet at patologen hadde stjålet den. Det oppsto mange rykter: Skulle den på museum for merkelige gjenstander, skulle den deles opp og brukes som amuletter, skytes ut i verdensrommet, klones av diktatorer og terrorister, eller selges til Michael Jackson? Vi har nå fått forklaringen på hva som faktisk skjedde. Artikkelen bygger på et tidligere innlegg i Norsk nevrologisk forenings medlemsblad Axonet (1), og selve historien er blitt kjent hovedsakelig gjennom undersøkelser foretatt av de to journalistene Steven Levy og Michael Paterniti (2,3).

Einstein

Albert Einstein ble født i Ulm, Tyskland i 1879. Han lærte først å snakke da han var 3 år gammel, men viste raskt at han hadde talent innen realfag. Da han senere studerte ved universitetet i München, mobbet han lærerne for deres mangelfulle forståelse. Resultatet var at det ble vanskelig å få jobb, og han endte opp som betjent på et patentkontor i Sveits. Der jobbet han i 1905, det som ble året for de store idéer. Da publiserte han fem store arbeider i tidsskriftet «Annalen der Physik». Samtidig la han også grunnlaget for relativitetsteorien. De fem publikasjonene fra 1905 gjorde ham raskt berømt, og verdenskjente vitenskapsmenn begynte å komme på besøk til hans lille kontor på loftet over patentkontoret. Dette førte også til at han fikk en rekke undervisningsoppdrag, og han returnerte etter hvert til München.

Figur 1. Albert Einstein i 1947. Fra Wikimedia Commons.

En solformørkelse i 1913 ga den endelige bekreftelsen på Einsteins fotoelektromagnetiske teori, og i 1916 kom han med den endelige formulering av relativitetsteorien. I 1921 fikk han Nobelprisen i fysikk, men det var for den fotoelektriske effekten – ikke for relativitetsteorien. Den prøvde han i stedet å få godkjent som doktoravhandling, men avhandlingen ble refusert av den føderale sveitsiske polytekniske høyskolen i 1930. Senere ble imidlertid teoriene verifisert i laboratorieforsøk, og Einstein ble kjendis som reiste verden rundt i sus og dus, med stor festivitas.

Albert Einstein var nazi-motstander. Han var av jødisk slekt, og etter trusler i Tyskland valgte han å emigrere til England i 1933. I 1940 reiste han videre til USA. Der ble det opprettet en stilling for ham ved Princeton Institute of Advanced Studies. Han prøvde nå å lage en samleteori for hele universet, men det klarte han ikke. Han levde et usunt liv i USA, og han utviklet etter hvert alvorlig arteriosklerose. I 1950 fikk han påvist et stort aortaaneurysme (utposning på hovedpulsåren), men han ville ikke opereres selv om han ble anbefalt det. Det var dette aneurysmet som sprakk fem år senere.

Obduksjonen

Einstein døde på det lille lokalsykehuset i Princeton – ikke på universitetssykehuset. Obduksjonen ble utført av sykehusets eneste patolog, Dr. Thomas Stoltz Harvey (1912–2007), som da var 42 år. Harvey var ikke vitenskapelig skolert, og han var ikke nevropatolog. Han fikk tuberkulose under studietiden og var sengeliggende i et helt år. I ettertid virker det som om Harvey var en einstøing, og at han trolig av helsemessige grunner og/eller av makelighetshensyn valgte denne ensomme, men selvstendige patologstillingen på et lite lokalsykehus.

Harvey fjernet hjernen på eget initiativ. Det forelå ingen skriftlig fullmakt, men heller ikke noe forbud. Einsteins gode venn Otto Nathan og sønnen Hans Albert Einstein beskyldte i ettertid Harvey for simpelt tyveri av hjernen. Harvey på sin side hevdet at Otto Nathan var til stede under obduksjonen og hadde gitt tillatelse til at hjernen ble fjernet. Men Otto Nathan nektet for å ha vært der. Det hadde da også være underlig – hva slags patolog inviterer de pårørende til å være med på obduksjonen?

Da New York Times kort tid etter publiserte historien, kalte US Army Harvey inn til et møte der de krevde å få utlevert hjernen i nasjonens interesse. Harvey nektet, og han fikk støtte av sykehusdirektøren, som insisterte på at hjernen ikke skulle ut av byen.

Hjerne på reise

Så gikk årene. Harvey oppbevarte hjernen hjemme hos seg selv, og han fortalte lite om hjernen. Etter hvert ble sykehusdirektøren utålmodig. Han forlangte forskningsresultater og krevde å få hjernen tilbake på sykehuset. Men Harvey nektet – og fikk sparken. Da tok han i stedet med seg hjernen og forlot byen. Han flyttet rundt i USA og hadde en rekke forskjellige jobber innen psykiatri og allmennpraksis, som sykehjemslege og som fengselslege. På veien hadde Harvey tre ekteskap som alle havarerte. Lokalaviser som kom på sporet av Harvey i 1956, 1979 og 1988, refererte til uttalelser om at han var like ved å avslutte vitenskapelige studier av hjernen, men ingen publikasjoner kom.

Figur 2. Forsiden av New Jersey Monthly i august 1978, med Stephen Levys artikkel.

Journalisten Steven Levy fant Harvey i Kansas i 1978, etter et langt søk. Einsteins hjerne lå da bak en øl-kjøler i stuen, i en kakeboks oppi en pappeske merket eplesider. Levy skrev om «My search for Einstein’s brain» i the New Jersey Monthly (fig. 2) (2). Dette skapte selvfølgelig oppsikt, og heavy metal bandet Attic of Love laget slageren «Stealing Einstein’s Brain»:

He heard the rumor one morning;

somewhere out in the Midwest

Einstein’s brain was adorning a trophy shelf by the desk

of a general practitioner gentleman.

Who was he to be so blessed?

So he formed a plan to take a stand,

and one day he’d attain the theft of Einstein’ brain.

Harvey ble nå kontaktet av en rekke forskjellige mennesker. Han ga bort noen hjernesnitt til forskere, og «gave pieces to an odd collection of pilgrims, too» (3). Men det var åpenbart ikke pekuniære interesser som drev ham, for han avslo tilbud om å selge biter av hjernen for $15.000 per bit. Da han var 78 år gammel, strøk han til autorisasjonseksamen i Kansas. Han hadde ingen pensjonsordning, og begynte å jobbe på en plastfabrikk.

Etter dette var det stille frem til 1996. Da kom Michael Paterniti på sporet. Han fant Harvey i New Jersey (3). Hjernen var fortsatt skjult i en pappeske, i en mørk kjeller. Harvey, som nå var 84 år gammel, var villig til å avslutte saken. Han hadde åpenbart oppfattet seg selv som leder av et viktig internasjonalt forskningsprosjekt, selv om han aldri hadde gjort noe vitenskapelig selv, og til tross for at bare noen tilfeldige forskere som hadde mast ekstra mye, hadde fått noen få hjernesnitt å studere (fig. 3). Men nå gikk Harvey med på å møte Einsteins stedatter Evelyn for å forsones i hennes hjem i Oakland, California. Paterniti, som var freelance journalist, tilbød seg å kjøre Harvey og hjernen til Oakland. Det ble begynnelsen på en merkelig kjøretur med en Buick Skylark tvers over det amerikanske kontinentet (3). Hjernen lå i en tupperware-boks oppi en sportsbag i bagasjerommet, men Paterniti fikk ikke lov til å se den.

Vel fremme i Oakland tilbød Harvey at Evelyn Einstein kunne få en bit av hjernen, men det var ikke akkurat dette hun hadde tenkt seg. Hun inviterte Harvey og Paterniti på middag for å diskutere saken, men Harvey avslo og forlangte å bli kjørt til nærmeste jernbanestasjon. Da Paterniti og Evelyn Einstein kom tilbake til hennes hjem etter kjøreturen, oppdaget de at Harvey hadde satt igjen tupperware-boksen med hjernen i baksetet. Forbauset tok de med hjernen inn og spiste middag med hjernen på bordet. Evelyn Einstein ville fortsatt ikke ha hjernen, og Paterniti måtte ta den med igjen da han gikk. Han tok inn på motell sammen med hjernen og tilbrakte natten med hjernen ved siden av seg på hodeputen. Men Paterniti følte naturlig nok at det var feil av ham å skulle beholde hjernen, og vel tilbake i New Jersey valgte han å gi hjernen tilbake til Harvey (3).

Den aldrende Harvey valgte til slutt å gi fra seg hjernen. Men hjernen ble ikke levert til noe kvalifisert nevropatologisk miljø. Tvert imot, etter nesten et halvt århundre på reisefot ga han den tilbake til lokalsykehuset i Princeton, til sykehusets nye patolog, Dr. Eliott Krauss (3). Krauss var ikke vitenskapelig skolert og ikke nevropatolog, men en einstøing som trolig hadde valgt denne ensomme, men selvstendige patologstillingen av make lighetshensyn. Og nå følte han seg som leder av et viktig internasjonalt forskningsnettverk.

Figur 3. Dr. Thomas Stoltz Harvey med et snitt fra Einsteins storhjernebark innstøpt i parafin. Fra slideshare.net/Tasneem Rawashdeh.

Postskrift

Det er ingen som helt sikkert vet hva som foregikk ved obduksjonen av Albert Einstein. Men til tross for denne underlige historien som utspant seg gjennom nesten et halvt århundre videre, virker det som om Thomas Stoltz Harvey gjorde en profesjonell jobb da han tok ut hjernen. Han tok detaljerte fotografier av hjernen fra alle sider før han fikserte den med paraformaldehyd. Han skar 240 biter fra deler av hjernen og støpte dem inn i parafin. Han skar dessuten noen snitt for mikroskopisk undersøkelse og farget disse med en standardfarge – cresylviolett. Han tok også kontakt med enkelte kjente forskere og sendte dem noen snitt, blant annet til Wistarinstituttet i Pennsylvania. Det kom imidlertid ingen ting ut av dette.

Noen få artikler om Einsteins hjerne er etter hvert blitt publisert. Det har blitt foreslått at Einstein skulle ha økt tetthet av hjerneceller i pannelappene i storhjernen, eller økt antall gliaceller i isselappene. Men det hele er ytterst kontroversielt, og en kritisk gjennomgang for få år siden konkluderte med at Einsteins hjerne viste aldersforandringer og mulige tegn på begynnende Alzheimers sykdom, men at det ikke var noen strukturelle eller morfologiske karakteristika som kunne knyttes til hans fremragende kognitive evner (4).

Figur 4. Faksimile av Michael Paternitis bok om Einsteins hjerne og dens underlige skjebne.

Når det gjelder løsningen av mysteriet med Einsteins bortkomne hjerne, må vi særlig takke journalistene Steven Levy og Michael Paterniti. Sistnevnte har beskrevet deler av historien i en bok – bestselgeren «Driving Mr. Albert. A trip across America with Einstein’s brain» (fig. 4) (3).

Litteratur

Dietrichs E. Hjerne forsvunnet. Axonet. 2012; 61: 38 – 41.

Levy S. My search for Einstein’s brain. New Jersey Monthly. 1978: 8. https://njmonthly.com/articles/historic-jersey/the-search-for-einsteins-brain (lest 2/2 2018).

Paterniti M. Driving Mr. Albert: A Trip Across America with Einstein’s Brain. New York: Dial Press, 2001.

Colombo JA, Reisin HD, Miguel-Hidalgo JJ, Rajkowska G. Cerebral cortex astroglia and the brain of a genius: a propos of A. Einstein’s. Brain Res Rev. 2006; 52: 257–63.

Espen Dietrichs

Nevrologisk avdeling

Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo

espen.dietrichs@medisin.uio.no

Hjuldyr har overlevd under permafrost i 24.000 år: − En kjempesensasjon. VG

Det kalles et hjuldyr på norsk, bdelloid rotifers på latin. Nå har forskere funnet et 24.000 år gammelt hjuldyr under permafrosten i Sibir.

Av HARALD BERG SÆVEREID

Publisert:

Skogbranner kan fortsette i det skjulte under snøen om vinteren

Det sjeldne fenomenet kalles «zombie-branner» i en ny studie. Brannen kan overvintre og dukke opp igjen når snøen forsvinner.

 

https://forskning.no/skog/skogbranner-kan-fortsette-i-det-skjulte-under-snoen-om-vinteren/1861919

 

 

(Not right | fun) : 

Verdens sjeldneste sykdom!!

https://patologi.com/wordpress/wp-content/uploads/2020/04/sjeldneste-sykdom.pdf

Geografi og Patologi. Olav Hilmar Iversen (1923 – 1997)

https://patologi.com/wordpress/wp-content/uploads/2020/04/iversen.pdf

**************************************************************************

VERDENS STØRSTE SOPP. VERDENS STØRSTE SOPP: FOTO AV STORE SOPPER OG MYCEL.

Coonwood

 https://coonwood.ru/no/lajjfhaki/samyi-bolshoi-grib-v-mire-samye-bolshie-griby-v-mire-foto-krupnyh-gribov-i.html

Har du hørt om Oregon honning sopp? Det er en gigantisk sopp 

https://www.jardineriaon.com/no/el-hongo-gigante-de-oregon.html

 

Oppsiktsvekkende funn: Slik kommuniserer planter med hverandre.   National Geographic.

 

http://natgeobloggen.no/2018/05/04/oppsiktsvekkende-funn-slik-kommuniserer-planter-med-hverandre/

 

 

Omstridte lidelser
Marit Moe Disteler
Veileder: Annick Prieur
Masteroppgave ved
institutt for kriminologi og rettssosiologi / juridisk fakultet
2012-vår
UNIVERSITETET I OSLO
08.05.2012

Kaller ME en motediagnose. VG.

Kronisk tretthetssyndrom (CFS)

Utbrenthet

ME (Myalgisk encefalopati)

Kronisk soppinfeksjon

Amalgamsyke

Borreliose?

Whiplash

Fibromyalgi

Matintoleranse? Laktoseintoleranse?

Multippel kjemisk hypersensitivitet (MCS)

Electrical sensitivity

Og flere!

https://www.vg.no/i/MRBkjK?utm_source=kopierlink&utm_content=deleknapp&utm_campaign=bunn

 

 

https://www.aldringoghelse.no/wp-content/uploads/2021/11/hvorfor-har-personer-med-downs-syndrom-hoy-risk.pdf

Haverford har personer med Downs syndrom høy risiko for Alzheimers sykdom?

hvorfor-har-personer-med-downs-syndrom-hoy-risk