June 14, 2021

KLIMA og VÆR

 

Climate 4you https://www.climate4you.com/ Ole HUMLUM professor  

ArcticHERO http://www.arctichero.org/

 

Global temperatur juni 2020

Vi har temperaturdata for juni fra UAH ved Dr. Roy Spencer. Globalt satellittmålt temperaturavvik fra gjennomsnittlig temperatur (TLT) for juni er med +0,43 C noe ned fra mai. Pausen i signifikant global oppvarming som er beskrevet i FNs klimapanels siste hovedrapport fra 2013 er fortsatt reell. Vi viser til januar måned (2019) for informasjon om hvordan FNs klimapanel redefinerer hvordan man beregner klimaet. For informasjon om værfenomenet ENSO (El Niño og La Niña), se Klimanytt120.

UAH temperaturdata fra troposfæren

UAH står for «University of Alabama Huntsville», som publiserer månedlig avvik fra et gjennomsnitt av global temperatur for referanseperioden 1981-2010. Dette er ett av fem globale datasett for temperatur, og er av mange regnet for datasettet med høyest kvalitet. Juni 2020 er med (+0,43 C) noe ned fra mai (+0,54 C) etter en betydelig nedgang siden tidlig i 2016.

Tilsvarende globale data for mai fra midten av troposfæren er 0,35 C, for tropopausen 0,17 C og for lavere stratosfære -0,44 C.

  • Nordlige halvkule noe ned til 0,45 o C nå, fra 0,60 C forrige mnd.
  • Sydlige halvkule noe ned til 0,41 o C, fra 0,49 C forrige mnd.
  • Tropene noe ned til 0,46 C nå, fra 0,66 C forrige mnd.
  • USA48 noe opp til 0,38 C nå, fra 0,17 C forrige mnd.
  • Arktis klart ned, med 0,80 C nå, fra 1,15 C forrige mnd.
  • Australia kraftig opp til 1,20 C nå, fra -0,15 C forrige mnd

ENSO-varsler

ENSO står for «El Niño Southern Oscillation» og består av to faser av et værfenomen i Stillehavet som gir varmeutveksling mellom hav og atmosfære; El Niño (avvik over 0,5 C) hvor varmt overflatevann avgir varme til atmosfæren med vanndampens konveksjon, og La Niña  (avvik under -0,5 C) hvor kaldere overflatevann bidrar til lavere atmosfærisk temperatur. Men ENSO påvirker ikke global temperatur varig, vanligvis ser vi over tid en retur til normal temperatur.

NOAA i USA modellerer nøytrale forhold i sin ENSO status for SST (temperatur på havoverflaten), i en fersk analyse (29 juni) oppgis det 60 % sjanse for sommeren på nordlige halvkule. For høsten og kommende vinter varsles omtrent like sjanser (40-50 %) for enten La Niña eller nøytrale forhold.  Som man ser av figuren til venstre, hvor den tykke sorte linjen er gjennomsnittet av de ulike modellene, er havtemperaturen sunket under normalen, og dette gjelder ikke bare overflaten, men for de øverste 300 metrene av havet.

Meteorologene  i Australia har skiftet til «La Niña watch», fordi temperaturene har fortsatt å synke de seneste ukene. De viser i en analyse 23. juni til at et flertall av deres modeller viser minst 50 % sjanse for at en La Niña vil manifestere seg senest til høsten (våren i Australia).

Følg med på Værstat.no

Dette nye nettstedet har hatt flere interessante oppslag den siste måneden. Vi merker oss spesielt at de igår satte NRK på plass etter nok et useriøst oppslag, nå om juniværet i Oslo. Trenden på NRK er at nyheter om været er blitt mer eller mindre manipulerende. De vrir og vrenger, manipulerer og utelater, i tekstene de får fra Meteorologisk Institutt.

Klimamodellør Hygen siteres slik om juniværet: «Dette er sjeldan kost. Det er ikkje ofte at så mange målestasjonar set rekordar for høgaste temperatur i same månad. Det viser kor ekstremt varmt det var i juni«.

Men NRK har valgt seg ut 36 varmerekorder, muligens i samrøre med Hygen som ikke er blant de som ignorerer en klimakrise bare fordi den ikke kan observeres noe sted. Men hele 20 av disse rekordene er fra målestasjoner etablert i eller etter år 2000, slik at man ikke har noen seriøs statistikk over tid for de nye stasjonene. Nye stasjoner er gode å ha når de gamle ikke samarbeider (se Oslo og Bergen i neste avsnitt), for de nye kan vise rekord nesten hver dag i en enkelt måned.

De samlede dataene for juni for Oslo viser 18,8 grader i gjennomsnitt, rett bak juni 1988 (18,9 grader) og mer interessant, en nedkjøling på nesten en grad fra juni 1889 (19,6 grader). Bergen hadde 17 grader i gjennomsnitt i juni, godt bak rekorden fra klimaforbedringen i 1930-årene (1933 med 18 grader)

Ny vri på klimaskremmingen i NRK

Tilbake til NRK, hvor Vestlandskontoret i dag viser en betydelig innovasjon i klimaskremmingen, de melder om sludd og snøbyer over 1000 meter i Sør-Norge, med glatte veier på fjellovergangene. Fra og med torsdag kveld og et uspesifisert antall dager fremover.

Typisk norsk sommer altså, men for noen er snø i fjellet i juli et tegn på at du kjører for mye bil og spiser for mye kjøtt. Eneste løsning er å sette sluttdato for oljeindustrien, sier en av de galeste grønne i enda et ensidig NRK-oppslag, hvor Hr. Fisher skriver som sentralstyremedlem i Rødt, mens han uten å blunke er samtidig ansatt i naturvernforbundet.

 

Årsrapporten klima i 2019

Denne rapport 42 for GWPF om status for klima i året 2019 er utarbeidet av professor Ole Humlum, som medlem av GWPFs Academic Advisory Council. Vi siterer her enkelte utdrag fra rapporten, men anbefaler leserne å laste ned og lese mest mulig av denne fremragende naturfaglige oppsummeringen som er basert på observasjoner og ikke inneholder modellerte trusler eller skremsler.

Årsrapporten på 47 sider består av et sammendrag, en oversikt over 2019 og seksjoner for atmosfærisk temperatur, havtemperatur, havsykluser, havnivå, havisens utbredelse, snødekke og stormer. Hver seksjon inneholder figurer med observasjonsdata som dokumenterer konklusjonene i kulepunktene i neste avsnitt.

Det er ikke nevnt et eneste sted i denne rapporten at det ikke eksisterer noen klimakrise, men observasjonene det vises til gjennom hele rapporten er så klare at dette slett ikke er nødvendig. Den oppvakte leser vil selv kunne konkludere basert på det man leser.

Sammendrag med enkle fakta

  • 2019 var et svært varmt år, men kaldere enn 2016.
  • 2019 var preget av en El Niño episode som forstyrret en langsom nedgang i global temperatur etter en kraftig El Niño i 2015-16.
  • Siden 1979 har temperatur i lavere troposfære økt både over hav og land, men mest over landområder. Mulige forklaringer inkluderer energi fra solinnstråling, ending i arealbruk eller skydekke.
  • Temperaturvariasjon i lavere troposfære finner sted også sted høyere oppe. I stratosfæren har det vært en varmepause i ca 25 år.
  • El Niñoen i 2015-16 var blant de kraftigste vi har observert siden 1950, mens siste tids variasjon mellom El Niño og La Niña ikke er uvanlig.
  • Global havtemperatur har økt litt siden 2004, mest i øvre 200 m ved ekvator hvor solinnstråling er sterkest. Samtidig har det vært en markant avkjøling i Nord-Atlanteren siden 2004.
  • Data for havstigning antyder hhv 1-1,5 og 3,2 mm/år for målinger i vannkanten og med satellitt. Det er ingen bred enighet om hva denne forskjellen skyldes.
  • Havis har siden 1979 hhv minket og økt i Arktis og Antarktis. Dataene viser periodiske variasjoner på 6,3 år i Arktis og ca 4,5 år i Antarktis.
  • Snødekket på nordlige halvkule har stort sett vært stabilt siden 1979, men med viktige lokal og regionale variasjoner.
  • Tropiske stormer og orkaner har variert stort år for år siden 1979, men det er ikke observert noen trend mot høyere eller lavere aktivitet. Det samme gjelder orkaner som treffer fastlandet i USA, hvor vi har data tilbake til 1851.

Øvrige utdrag fra rapporten

Oversikten over 2019 forklarer i mer detalj de samme forholdene som er gjengitt i sammendraget ovenfor.

Global temperatur over både land og hav viser en tydelig nedgang siden 2015-2016 og ligger også svært nær gjennomsnittlig global temperatur for de siste 10 årene (se figuren under). Dette gjelder også for Arktis som har samme nedgang. Det er altså slett ikke sant at temperaturene der nå stiger dobbelt så raskt som andre steder, slik NRK Nordland kunne melde for få dager siden.

Humlum skriver om de årlige variasjonene i atmosfærisk CO2, satt opp mot årlige endringer i global temperatur fra land og havoverflate (figuren under); alle de tre variasjonene skjer sammen i et mønster, men det starter med endring i temperatur for havoverflaten – noen få måneder før global temperatur og 11–12 måneder før endringer i atmosfærisk CO2.

Konklusjonen her må da bli at de som mener det er CO2 som får temperaturen til å øke, har et betydelig forklaringsproblem.

Dataene i denne figuren er direkte pinlige for IPCC-leiren, og gir en sterk indikasjon på hvorfor Cicero ikke tør å debattere med Klimarealistenes Vitenskapelige Råd.

Neste figur, med en datasammenstilling vi i redaksjonen ikke har sett før, sammenligner de årlige endringene i atmosfærisk CO2 (se figur 14 i Humlums rapport) med effekten av La Niña og El Niño episoder i Stillehavet. Betydningen av denne figuren er at man må ta hensyn til havstrømmenes dynamikk for å forstå endringer i atmosfærisk CO2.

For de mange blant våre lesere som følger professor Humlum på hans utmerkede nettsted Climate4you.com, er de mange figurene i denne rapporten klimadata man har sett før. Men i denne rapporten får man altså et sammendrag i ti punkter som tar for seg de viktigste observasjonene.

 

KLIMANYTT:

https://www.klimarealistene.com/klimanytt/

 

Solen har et rekordlavt aktivitetsnivå. Det får forskere til å reagere

Solaktivitet

 

LAV AKTIVITET: Sola har rekordlav aktivitet i 2020.

LAV AKTIVITET: Sola har rekordlav aktivitet i 2020. Foto: Wikipedia

 

Sammenligner det lave aktivitetsnivået med mini-istiden i 1645.

18.05.20 08:47

Det er nær dommedagsstemning i enkelte amerikanske aviser.

Sola vår har gått i dvale, skriver New York Post, og melder om iskaldt vær, jordskjelv og hungersnød.

Forbes melder at vi i 2020 har hatt 100 dager med null solflekker, og at 2020 er det andre året på rad med rekordlav aktivitet fra sola.

Sola har vært «blank», altså uten solflekker, 76 prosent av dagene så langt i 2020. I 2019 var sola blank 77 prosent av dagene. Stillere enn det har det ikke vært på soloverflaten siden 1950-tallet.

LES OGSÅ: Trump om UFO-video: – Det er faen meg litt av en video

– Veldig spesielt

Skal vi tro norske forskere er imidlertid ikke virkeligheten like dramatisk, selv om det ikke er noen tvil om at solen sitt aktivitetsnivå er det laveste vi har sett på veldig lenge.

– Det er uvanlig stille på solsiden akkurat nå. Den blanke og polerte solskiven vi ser nå for tiden er veldig spesielt. Men så har også sola vært ganske spesiell bakover i tid, og vi har hatt tidligere perioder med lite aktivitet også. Sola går i sykluser, forklarer Oddbjørn Engvold til Nettavisen.

Han er professor emeritus ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo og ekspert innen solfysikk.

 Med «den blanke og polerte solskiven» sikter han til mangelen på solflekker, et fenomen som oppstår på grunn av magnetfeltene til sola.

Solflekker er en indikasjon på solas aktivitet, og bidrar blant annet til strålingsutbrudd, og såkalte masseutbrudd.

Disse solflekkene har blitt telt og registrert nøye helt siden 1715, forklarer han. Dermed vet vi mye om aktiviteten, og syklusene sola går i. Sola beveger seg alltid mellom maksimumer og minimumer, med en gjennomsnittstid på 11,2 år.

Nå ser vi imidlertid to år med rekordlav aktivitet etter hverandre, som kan tyde på at vi er på vei inn i en dyp minimumstid, melder Forbes.

– Det er litt uvanlig stille nå for tiden, men aktiviteten øker nok igjen om en stund, sier Engvold.

Denne lenken oppdateres daglig, og viser hva som til enhver tid kan observeres på solskiven. Det gule bildet øverst i midten, er tatt i såkalt hvitt lys. Det demonstrerer tydelig at den nå er uten solflekker og tegn på solaktivitet.

LES OGSÅ: Oppdagelse på Antarktis forbløffer forskerne: Skal ikke være fysisk mulig

Frykter hungersnød

Ifølge New York Post frykter NASA at dette kan føre til en gjentakelse av perioden Dalton Minimum, som inntraff fra 1790 til 1830.

I den perioden var det også veldig lav aktivitet på solas overflate, noe som førte til at jordas temperatur falt med én grad. Det skal blant annet ha ført til tap av avlinger og hungersnød.

Nyere forskning viser imidlertid at en økning i vulkanske utbrudd også kan være noe av årsaken til temperaturfallet, og at den lave solaktiviteten dermed ikke hadde hele skylden.

Bakover i tid har det imidlertid vært flere episoder med såkalt minimum-aktivitet. Den mest kjente er perioden mellom 1645 til 1715, også kjent som den lille istiden.

Klimaforsker Bjørn Samset er ikke bekymret for solas manglende aktivitet.

– Variasjonene vi ser i klimaet grunnet slike aktive og slappe perioder er veldig svake egentlig. De kan være viktige dersom det ikke skjedde noe annet i klimasystemet, og det får virke over lang tid. Skulle den derimot gå inn i en lang og slapp periode, kunne vi i løpet av noen tiår sett lengre vintre og ting som det, sier han til Nettavisen.

Han forteller at han selv er redd for hungersnød, men ikke på grunn av solas aktivitetsmønstre.

– Siden 70-tallet har jorda blitt 0,2 grader varmere hvert eneste tiår. Det er femti år med veldig jevn oppvarming. Jeg er veldig bekymret for hungersnød, men ikke på grunn av sola. Jeg er bekymret på grunn av klimaendringene og global oppvarming.

LES OGSÅBilde av baksiden av månen.

Kina har gjort overraskende oppdagelse på månen

Sårbare for endringer

Langset påpeker at klimaforskere forsker mye på sola, men at de ikke ser de store effektene av den på klimanivå, sammenlignet med andre påvirkninger.

Likevel mener han at hungersnøden under den lille istiden lærte oss hvor sårbare vi mennesker er for klimaforandringene.

– Om det er en ting vi lærte av den lille istiden, så er det hvor sårbare vi er for små endringer i klimaet. Det viste hvor lite som skal til for at vi blir påvirket når sommeren og vinteren forandrer seg. Det forteller oss hvor bekymret vi bør være for de endringene som skjer i klimaet nå, for de er mye mer alvorlig enn mini-istiden, sier Samset.

Endringene i sola er altså verken Langset eller Engvold bekymret for. Men, det er liten tvil om at det er et spesielt fenomen.

– Det er spesielt og interessant, men jeg er ikke spesielt bekymret. Det er vanskelig å si hva de langvarige effektene kan bli, avslutter Engvold.

 

 

 

 

 

Real Climate Science. Klimahysteri. “IPCC er trolig mulig svindel” ? 4 hevisninger!

https://www.thegwpf.com/climate-models-vs-observations-2019-update/

https://realclimatescience.com/

http://www.klimatupplysningen.se/

https://tallbloke.wordpress.com/2019/02/13/un-ipcc-scientist-blows-whistle-on-lies-about-climate-sea-level/

Climate4you, Ole Humlum.(Ole Humlum er en dansk klimatolog, som er professor emeritus i glasiologi og geomorfologi ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo og UNIS. )

Bibliography; Ole Humlum

Climate4you

SECHS TAGE EISZEIT – DER KATASTROPHENWINTER 1978/79. YOUTUBE. ERSTSENDUNG 02.01.2019 IM MDR FERNSEHEN.

ER DET SLIK DERE INFANTILE DILLETANTER VIL HA DET????

Edit”Sechs Tage Eiszeit – Der Katastrophenwinter 1978/79. YouTube. Erstsendung 02.01.2019 im MDR Fernsehen.

ER DET SLIK DERE INFANTILE DILLETANTER VIL HA DET????”

V

Ytringsfrihet i klimadebattens tid

Forfattet av Morten Jødal, biolog, og styreleder i Klimarealistene.

Redaksjonen gjengir i dag, ordrett fra vår leders blogg Miljømytene, en tankevekkende tekst om klimaensrettingen av media i Norge, og de mulige konsekvensene dette kan få for rettstaten, ytringsfriheten og demokratiet.

Den 25. februar 2020 planla journalist Fredrik Solvang en klimadebatt i NRK, i programmet Debatten. Deltakere var klare, temaene like så, og opplegget på plass. Klimarealistene skulle delta med to personer, med motdebattanter fra Bjerknessenteret i Bergen og Universitetet i Oslo. Cicero senter for klimaforskning hadde forøvrig allerede nektet å møte Klimarealistene til denne debatten. Noen timer før den skulle gjennomføres, satte imidlertid NRK-ledelsen foten ned – slik Solvang på forhånd fryktet. En klimadebatt på statskanalen, med «klimafornektere» som deltakere, var uakseptabelt. Begrunnelsen ble imidlertid aldri uttalt offentlig.

NRK fattet vinteren i år et vedtak om at den rådende vitenskapen fra FNs klimapanel skal være utgangspunktet – nullpunktet – for journalistikken, og dekningen skal i hovedsak handle om hvordan, og ikke om, det skal handles for å tilpasse seg eller dempe den globale oppvarmingen. De sier videre at NRK skal være oppmerksomme på «den falske balansen». Hvis vi slipper klimafornektere til, skal de stilles de rette motspørsmålene.

Statskanalen har altså fattet vedtak om at en maktinstitusjon som FN skal sette rammene for en norsk debatt, og slik journalist Dan Hagen uttrykker det i fagtidsskriftet Journalisten den 14. februar 2020: «NRK setter opp en autoritet, en politisk guddom, nemlig FN.» Og han spør: «Bryter ikke det med journalistiske prinsipper?» Han stiller også spørsmålstegn ved NRKs bruk av ordet klimafornektere, og spør om ikke det er en propagandateknikk for å ødelegge deres troverdighet? Pressen bruker forøvrig gjennomgående denne betegnelsen, for systematisk å gi assosiasjoner til folk som fornekter holocaust. Det er nærliggende å kalle det mobbing.

NRK er ikke alene om slik journalistisk praksis. Snarere tvert imot. Den har gjennomsyret pressen i alle vestlige land. BBC fattet allerede i 2006 følgende vedtak: «The BBC has held a high-level seminar with some of the best scientific experts, and has come to the view that the weight of evidence no longer justifies equal space being given to the opponents of the consensus on anthropogenic climate change.»

Det drepte klimadebatten på BBC. Av de 30 deltakerne på seminaret var det riktignok noen forskere, men majoriteten var fra Greenpeace og andre frivillige organisasjoner, forsikringsindustrien, Den amerikanske ambassaden, politiske partier, Den engelske kirken og andre kristne organisasjoner, oljeindustrien, medier og tenketanker, investeringsorganisasjoner og statlige forvaltningsorganer. Ikke akkurat «the best scientific experts», og BBC hemmelighold derfor i mange år listen over deltakere på seminaret.

Tønsberg Blad tok Klimarealistenes annonse, men angret i ettertid.

Den samme typen holdninger har vinteren 2020 blitt synliggjort fra Bergens Tidene, hvor debattredaktør Jon Tufto skrev: «Vi trykker som hovedregel ikke såkalte klimaskeptiske innlegg i BT.»

Den samme journalistiske praksis gikk igjen i mars 2020, hvor Klimarealistene prøvde å rykke inn annonsen Klimakrisen finnes ikke, i norske aviser. Hverken Dagsavisen, Nationen eller Nordlys ville trykke den. Det var halvparten av avisene vi nærmet oss. Disse mediene har altså innført streng meningskontroll.

Vet vi noe om klimadekningen i norske medier?

Professor Knut H. Sørensen ved NTNU har uttrykt at såkalte klimaskeptikere har fått slippe til så mye i mediene, at det har satt et klart preg på den offentlige debatten om menneskeskapt oppvarming. Denne holdningen har preget ordskiftet om det som skiftet navn fra global oppvarming, til klimaendringer. Endringen var nødvendig, fordi oppvarmingen opphørte i 1998. Allerede i 2010 kom det imidlertid en masteroppgave ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved UiB.

Tittelen indikerer hva Katherine Berrios Duarte fant: En ubehagelig sannhet om norsk klimadekning. Hvilke stemmer og holdninger blir presentert i norsk pressedekning av klimaendringer?

Hennes oppgave tilbakeviste påstanden fra professor Sørensen. Klimarealister slapp ikke til. Allerede i 2010 var dekningen skjev, og etter denne tid har det blitt verre. Pressen har gjennom tre tiår fulgt tidligere statsminister Gro Harlem Brundtlands imperativ fra FNs talerstol den 9. mai i 2007: Det er umoralsk å tvile.

Forskningskanalen Forskning.no hadde for en del år siden en redaktør som tillot forskningsartikler fra begge sider i klimaforskningen. Innen forskningens verden foregår det nemlig en meget utstrakt debatt om årsakene til klimaendringer, og konsekvensene av disse. Det avstedkom en intens kampanje fra Cicero, den gang Institutt for klimapolitikk. Deres hardkjør for å stoppe den ene siden i debatten, førte til at redaktøren ikke orket mer, og fant seg nytt arbeid. Etter denne tid har forskningskanalen falt inn i folden, og følger holdningen i mainstream media.

I NRK Dagsnytt var det for inntil et par år siden en journalist som også slapp til begge sider i debatten. Han ble flere ganger innkalt til ledelsen, og truet med omplassering og oppsigelse – dersom han fortsatte med denne praksis. Hans Wilhelm Steinfeldt ble oppmerksom på problemet, og ville lage rabalder ut av det, som støttet journalisten. Vedkommende fryktet imidlertid for sin stilling, og Steinfelds buldrende autoritet slo aldri til på skjermen.

En forvrengt virkelighet 

Lørdag den 18. januar hadde avisen Vårt land en seks siders artikkel om øygruppen Tuvalu, som ble hevdet å skulle forsvinne i havet. Koralløyer kan imidlertid ikke det. De er dynamiske systemer, slik Charles Darwin forstod på sin reise med skipet Beagle. De vokser med stigende havnivå, og har gjort det til alle tider med havnivåstigning i klodens historie. Solide forskningsrapporter viser derfor at landarealet på Tuvalu i våre dager øker, slik det forøvrig gjør på alle andre koralløyer i Stillehavet.

Undertegnede tok derfor kontakt med avisens redaktør (Bjørn Kristoffer Bore), som i en epost noen uker tidligere hadde gitt uttrykk for at avisens spalter var åpne for stoff også fra klimarealister. Han ba meg sende inn en artikkel, men kunne ikke love at den kom på trykk. Den ble avvist, slik alle leserinnlegg som bestrider klimakatastrofen gjør. Løgnen om øygruppen som skal synke i havet, ble opprettholdt. Slik den gjøres i alle aviser og etermedier.

Faktisk.no har i Norge etablert seg som en høyprofilert faktakontrollør, som også går inn på klimafeltet. Det gjør de, så og si utelukkende ved å se til den ene siden. De har flere ganger blitt oppfordret til å faktasjekke de utallige påstandene om koralløyer som skal drukne, men gjør det aldri. Derfor vil de heller ikke gripe fatt i uttalelsen til stortingsrepresentant Lene Westgaard-Halle, som i Tønsberg blad i mars 2020 hevdet at «planter kan drukne i karbondioksid». Naturfaglig har det intet for seg, men uttalelsen får altså stå i fred.

I snart tretti år har mediene kjørt klimakampanje. De leter opp enhver liten begivenhet som synes å bekrefte en kommende undergang, og blåser den opp. De ser systematisk bort fra fakta og forskning som peker i en annen retning – slik som at koralløyer ikke kan synke i havet, og at planter ikke kan drukne i karbondioksid.

På denne måten skaper pressen et forvrengt bilde av virkeligheten, slik den svenske professoren Hans Rosling utallige ganger påpekte. Helt riktig framhevet han at man ikke kan forstå verden ved å forholde seg til mediene. Hans poeng var at de systematisk selekterer noe stoff inn og mye annet ut, og så overdriver og gjentar det utvalgte stoffet slik at det til slutt framstår som sant. På det viset påpekte Rosling, har folk flest fått et galt bilde av utviklingsparametrene. Det hele minner om en viss propagandaminister fra 1930-tallet: Hvis du forteller en stor nok løgn tilstrekkelig mange ganger, begynner folk til slutt å tro på den.

Tankepoliti

I et brev fra den amerikanske kongressens komite for klimakrisen av 27. januar 2020, ble Googles direktør Sundar Pichai bedt om å hindre spredningen av videoer som er skeptiske til teorien om menneskeskapte klimaendringer. Selskapet ble bedt om å «ta ekstraordinære handlinger mot spredning av desinformasjon om klimaendringer på Youtube». Komiteen ba Google om å ta følgende skritt for å redusere synligheten til klimaskeptisk innhold på Youtube:

  1. Stanse promoteringen av videoer som inneholder klimaskepsis og klimafornekting, ved umiddelbart å fjerne dem fra anbefalte videoer foreslått av plattformens algoritme
  2. Legge til desinformasjon om klima på listen over det som skal regnes som borderline content på plattformen
  3. Stanse all monetarisering av innhold som promoterer skadelig desinformasjon om klimakrisens årsaker og effekter
  4. Rette opp i det gale inntrykket som er gitt til de millioner brukere som er blitt eksponert for klimadesinformasjon på Youtube

Liknende tanker promoteres av forskere, politikere og medier over hele den vestlige verden. I klimasaken skal alle gå i takt. Vi kjenner det dessverre også alt for godt fra de fleste øst-europeiske land i tiden før 1989. Her i Norge foreslo filosofi-professor Trygve Lavik i en artikkel i 2016 å gjøre «klimafornektelse» straffbart. I USA gjorde 20 forskere og senator Sheldon Whitehouse i 2015 det samme: å kriminalisere klimaskepsis. Kongressmannen Raul Grijalva har gjentatt det.

Rettsstatens og pressens utgangspunkt

Et sentralt prinsipp som følger lovgivingen i de fleste vestlige land, er: Audiator et altera pars: La begge parter bli rettferdig hørt. Derfor er trykke- og ytringsfriheten grunnlovbestemt i vårt land, som i mange andre. I enhver debatt, også innen klimafeltet, er det slik at ytringsfriheten først og fremst manifesterer seg når den åpner for dem som tenker annerledes. Som altså avviker fra den påståtte «konsensus», som forøvrig ikke hører hjemme i forskningens verden. I mediene er det imidlertid slik at dette avvises av prinsipp: Den skeptiske siden i klimadebatten skal ikke slippe til. De skal ikke få fortelle at koralløyer ikke kan synke i havet. Det bryter imidlertid med god presseskikk, og pressens vær-varsom-plakat.

Påstandene om konsensus om en klimatisk dyster framtid, indikerer en dynamikk innen både forskning, politikk og formidling som vi ikke burde være bekjente av: gruppetenkning. Den kjennetegnes ved at deltakerne skjermer seg fra alternative forklaringer, troen på at gruppen alltid har rett og at medlemmene har høye etiske standarder, stereotypiske syn på opponentene, konformitet og selvsensur, og forekomsten av tankevoktere.

Det drastiske grønne skiftet, som blant annet innebærer å legge ned petroleumsvirksomheten – grunnlaget for mye av vår velstand, som vil bygge opp store vindmølleparker i urørt natur, eller importere store mengder biodrivstoff laget av mat, hviler på et fundament som mediene og politikere ikke vil debattere. Det skal altså fattes særdeles viktige politiske veivalg, basert på et naturvitenskapelig fundament som hevdes å gi entydige svar. Realiteten er imidlertid at den ene siden i denne debatten aldri har kommet til orde. Det er dramatisk, sett i lys av de viktige politiske veivalg vi står ovenfor.

Ikke minst er det dramatisk, fordi folk flest ikke har tillit til forskningen om klima og miljø. En meningsmåling utført for Norges Forskningsråd i 2017, av Kantar TNS, viste at mer enn halvparten av befolkningen tror forskernes egne politiske holdninger og synspunkter preger deres forskningsresultater. Det fratar også politikken den legitimitet den skulle forankres i.